- Til minne om (gammeltante) Tordis Johansen 03.10.1919 – 19.07.2023
Noen mennesker virker udødelige, og tante Tordis var en slik. Hun hadde arbeidet som en tørk hele livet, røyka til hun var 95, bodde hjemme og styrte sitt eget hus til hun var over 100 år.
Men altså, ingen lever evig. Selv ikke tante Tordis, skriver grandnevø, Daniel Johansen, i dette minneordet.
Hun ble født bare fem måneder etter Versaillestraktaten formelt avsluttet den første verdenskrigen, og levde under alle arbeiderpartiregjeringen Norge har hatt, fra Cristopher Hornsruds kortlevde regjering i 1928
til Jonas Gahr Støre. Hadde hun vært her ville hun trolig gitt friske karakteristikker av dem alle sammen. Det var dyrtid og varemangel på alle kanter da Tordis ble født, også i Bjugn. Kanskje var det derfor hennes mor Astrid
gikk høygravid og hjalp til med gårdsarbeid på heimgården Solem den høsten. Da det begynte å nærme seg nedkomst bestemte Astrids mor Marie at det var på tide å få dattera kjørt til Botngård, hvor hennes ektemann Tøker Eide bodde.
Det var nært lege i tilfelle noe skulle skje. Astrids far Petter koblet vogn på den gamle merra på gården, og de la avsted. Da de kom til ei bru ble de bokstavelig talt konfrontert med den moderne tid, for mot dem kom Bjugns første bil,
en T-ford som ble ført av bygdas dyrlege. For at merra ikke skulle bli skremt leide Petter hesten ned til det ene brukaret. Men merra hadde aldri sett eller hørt en bil før, og steglet da T- forden dundret over trebrua.
Vogna velta og fødselen satte i gang. Slik kom Tordis til verden. Ved et brukar, under åpen himmel og med en dyrlege og en bestefar som fødselshjelpere. Men når det først var unnagjort fikk de noe så eksotisk som bilskyss til Botngård.
Til tross for urolige tider så framtiden lys ut for familien på Botngård. Tøkers eldste bror hadde reist til Amerika, og gitt signaler om at han ikke var interessert i gården. Tordis’ far sto dermed i posisjon til å overta Botngård med jordvei,
hus og bygdas skysstasjon. Min mormor, lillesøster Bjørg, kom i 1922 og familien vokste. Men krisetiden i 1920-årene rammet ikke bare nordmenn. Også i Amerika slet folk med å få endene til å møtes, og Tøkers bror,
som hadde odelsretten til Botngård, vendte tilbake til Norge. Familien besluttet derfor i 1924 å prøve lykken over dammen. Tøker dro til USA først for å tjene opp penger til å få Astrid, Tordis og Bjørg over.
Tilsynelatende gikk denne planen som tenkt. Etter fire år, i 1928, dro Astrid, den ni år gamle Tordis, og den seks år gamle Bjørg til Oslo og klargjorde emigrasjonspapirene med den amerikanske ambassaden.
På papirene til Tordis ble hensikten med reisen beskrevet som «to reunite with father». Under punktet som beskrev lengden på oppholdet fylte de inn: «permanently». Men Tordis ble ikke ble amerikaner.
Mange historier har versert om hvorfor familien måtte returnere fra Oslo til Bjugn med uforrettet sak. Det vi nå vet er at Tøker få år etterpå giftet seg med en annen norsk emigrant i New York.
I flere år etter dette bodde Tordis, moren og søsteren på Solem. Tøker fortsatte å sende brev og gaver til familien helt til 1945. Den mest oppsiktsvekkende Amerika-gaven Tordis fikk var en skrikedukke som ankom postkontoret
i Botngård fra New York. Postbestyreren var så forskrekket at han tilkalte lensmannen for å åpne pakken da han trodde den inneholdt et levende barn. Beskjemmet måtte Astrid reise inn til Botngård for å hente en åpnet pakke
fra et postkontor stappfullt av skuelystne bygdefolk. Denne dukka ble Tordis’ kjæreste eiendel resten av barndommen. Rett etter at Tordis hadde blitt konfirmert i Bjugn kirke ble hennes tante, som var gift på Rosten gård utenfor Trondheim, brått syk,
og det ble behov for at de flyttet dit. Astrid skulle stelle hus, heim og sin syke søster, mens døtrene skulle bistå med gårdsarbeidet. Tordis ble ikke så lenge på Rosten. I 1936 hadde hun blitt gammel nok til å søke tjeneste,
og tok en post som taus på prestegården på Nærøy i Namdalen. Der tjente hun i noen år mens hun sendte penger til moren på Rosten. Tordis’ mor Astrid reiste etterhvert fra Rosten til en gård i Lensvika for å jobbe som hushjelp,
så det var begrensede muligheter for å reise dit. Det nærmeste Tordis hadde et skikkelig hjem i barndommen og ungdomstiden var besteforeldrenes gård på Solem. Tordis reiste rundt som taus på de gårdene i Bjugn som hadde arbeid til henne.
Hun reiste i tillegg langs kysten på sildverking, klippfisk- og tørrfiskarbeid i sesongene. I tillegg kunne hun svare for seg og sette seg i respekt på stedene hun jobbet i. Noe som var nødvendig for ei enslig jente i fiskeværene.
Hun sa om dette: «Det va mang som prøvd sæ. Men dæm fersto fort at dæm koms te å breinn fengran sin.» På vinteren 1939 ble Tordis ansatt som taus på gården Bretting på Ørlandet. Det var under oppholdet på denne gården hun utviklet
sin livslange forakt for ørlendinger, og møtte mannen i sitt liv. Rett ved Bretting lå gården Berg hvor Kåre Johansen fra Ervika stadig vekk var innom og besøkte sin mormor. Kåre var av samme årskull som Tordis, og de hadde blitt konfirmert sammen.
De to fant hverandre i opptakten til de mest dramatiske hendelsene i norsk historie på 1900-tallet. Krigen kom brått på Tordis. Den 27. april 1940 bombet tyske fly veikrysset på Berg. Vinduene ble blåst ut av alle boliger i grenda, inkludert på Bretting,
men verst gikk det utover Berg-gården hvor husene ble kraftig skadet. På grunn av dette ble familien på gården evakuert til Ervika. Tordis hjalp Kåre med å transportere hans syke og gamle mormor i sin seng på hest
og kjerre til Ervika. Denne opplevelsen bidro til å sveise dem godt sammen. Tordis Eide og Kåre Johansen forlovet seg 17. mai 1940. På en ellers trist og snøtung nasjonaldag ble dette unge paret bundet sammen for resten av livet.
Kåre arbeidet på et lasteskip, og klarte å ordne hyre for Tordis som kokke på skuta. Under store deler av krigen seilte de last langs norskekysten, og var to ganger nær å bli rammet av streifskudd fra tyske og britiske fly som kjempet
over dem. Den 20. mars 1943 giftet de seg i Bjugn kirke og holdt stor bryllupsfest. Tordis søkte kort tid etter om permisjon fra båten på grunn av en mage som vokste. Hun flyttet inn på Pettersborg på Solem hvor datteren Astrid ble født
25. september 1943, med både jordmor og søster Bjørg som fødselshjelper. Etter fødselen bars det til sjøs igjen, med lille Astrid i bæresjal hengdende på Tordis mens hun sto sjøbein under dekk og kokte til mannskapet.
Og slik gikk de første årene til familien. Hardt arbeid og lange dager på et skip fullt av folk, med en krig som raste utenfor, men de var sammen. Noen år etter krigen gikk de i land og bosatte seg i Bjugn. Tordis jobbet skift på
hermetikkfabrikken i Tinnbua, mens Kåre startet et langt yrkesliv som snekker sammen med brødrene sine. I 1948 fikk Kåre kjøpe ei tomt like ved foreldrenes husmannsplass. Dette ble startskuddet for mer slit for Tordis og Kåre,
for de bygde huset sitt selv i såkalt bungalow-stil med full kjeller. Byggegropa ble gravd ut for hånd i hard leirgrunn. Både Tordis og Kåre grov så mye de maktet etter arbeidstid hver dag. Da kjellermurene skulle støypes gjorde Kåre
jobben i byggegropa, mens Tordis gikk opp og ned den bratte skråningen ned til fjæra med børtre og bar fjæresand til sementblandingen. Tordis og Kåre var med hennes egne ord et godt lag. «Vi likt myttygodt det såmma,
meint de såmma, å flira tå det såmma. Åsså likt vi å arbei sammen.» Rundt selvbyggerhuset i Moaveien dreiv de stor matauk. I tillegg til dette bygde de opp en liten minkfarm for å spe på inntekta. Kåre fikk på grunn av pelsproduksjonen
råd til å kjøpe en motorsykkel, og fra midten av 1950-årene begynte de å gjøre noe som ville vært utenkelig bare 10 år før, nemlig å kjøre på ferieturer til Sverige med venner. Kåre kjørte, og Tordis var eksosrype.
Astrid vokste til og giftet seg. Så kom barnebarna i tur og orden. Etterhvert oldebarn og til slutt også et tippoldebarn. Tordis var aktiv i frivillighet fra 1950-årene til hun passerte hundre. Hun sang i Bjugn damekor og var med å blåse liv
i Bjugn sangkor igjen etter at det hadde ligget nede noen år. I det lokale ungdomslaget i Ervika var hun en av drivkreftene for å samle inn penger til gjenreisning av ungdomshuset Haugleik da det gamle brant 1. mai 1960.
Dessverre ble livet med Kåre kortere enn de hadde fortjent. Han døde plutselig i stua i Moaveien i 1990, kun 71 år gammel. Tapet av livspartneren og arbeidskameraten ble en stor sorg for Tordis. Hun omtalte Kåre med en blanding
av stolthet og forelskelse helt til hun døde. Kort tid etter at Tordis ble enke dukket en ny problemstilling opp i livet hennes. Moren Astrid hadde arbeidet som hushjelp hos en mann i Lensvika til de begge kom på gamlehjem.
Så døde han, og hun satt igjen nesten blind på et eldresenter langt borte fra egen familie. I 1990 hadde begge døtrene blitt enker, og Astrid spurte dem om hun fikk komme heim til Bjugn. Tordis og Bjørg tok utfordringen på strak arm
og laget en turnusordning hvor de hadde moren boende hos seg tre måneder i gangen. Det var kanskje noe terapautisk med de fem årene Tordis og Bjørg fikk med sin mor. De tre som hadde opplevd så mye usikkerhet,
og som av nød måtte reise til hver sin kant for arbeid, var nå sammen igjen. I hus som var deres egne, og med økonomi til å leve gode liv helt uten andres hjelp. Tordis og Bjørg pleide sin mor i sine hus helt til Astrid døde i 1995,
nær 100 år gammel. Da boken «Barndom på 1930-tallet» skulle skrives i 2010 ble Tordis valgt ut som et intervjuobjekt. På det tidspunktet hadde hun nesten ikke tenner igjen, og hadde både trøbbel med å tygge mat og prate tydelig.
Før hun ble kontaktet av forfatteren hadde hun forbannet seg på at det ikke skulle kostes på nye tenner på noe som: «Skal grævvas ne snart uansett». Men da jeg og forfatteren sto på døra hennes i Moaveien bredte hun ut et
perlemorshvitt smil. Når man først skulle i bok kunne det være en mening i nye tenner læll. På 2000-tallet ble Tordis også mer og mer engasjert i Bjugn bygdatunlag på Mølnargården, og var fram til hun fylte 100 fast deltaker
på bygdetunets mandagsklubb. I flere nummer hadde Tordis fast spalte i det lokalhistoriske tidsskriftet Møllkula med tittel «Tordis forteller». I disse årene registrerte jeg og Tordis over 450 familiebilder.
Hun fortalte hvem som var avbildet, hva anledningene var, og spennende ting som hendte som fotoet ikke klarte å fange opp. Tordis hadde en helt forbløffende evne til både å få med seg detaljene ved historiske hendelser,
men også til å huske dem. Hun kunne gjengi hele dagsforløp fra 1930- tallet da hun var nært 100 år. Hva været var, hva som skjedde i bygda, hvem som var tilstede og gjorde hva ved forskjellige hendelser.
I tillegg til dette var hun langt over gjennomsnittet interessert i det meste, og var utrolig kjapp til å få med seg hvordan ting fungerte eller hang sammen. Man kan enkelt slå fast at Tordis nok hadde danset gjennom en utdannelse,
dersom tiden hadde vært moden for å slippe henne til. Hun var like vitebegjærlig som hun var glad i å dele. Munnrapp som en revyartist, skarp som en barberkniv. Men samtidig god, munter og begeistrende.
I takknemlighet lyser vi fred over tante Tordis sitt minne! (Daniel Johansen, Fosna-Folket, fosna-folket.no 07.08.2023)
|