Notater |
- Avskrift av lydbånd innlest av Helge Rønnes 1990:
Neste stedet er Rønneset - en liten gård som ligger i en bratt bakke med forholdsvis mye dyrka jord til å være inne i fjorden her. På denne gården vokste min farfar opp. Han kom hit på legd. Han var født utenfor ekteskap i Hemne - i nabokommunen. Så ble han satt bort på Rønneset. Han var heldig kanskje han Anders som ble nærmest behandla som en sønn. Det fortelles at det var Anders og bikkja på gården som trilla det meste av steinen i jorda ned til fjæra. Da han ble voksen, så giftan seg med ei som bor litt lenger øst - I Slavikan. Så slo han seg ned på Rønneset i ei bukt som ble Kalt Ringholet. Der bygget han seg hus og han hadde tre unger med den første kona. Den ene - Anton - ble gift med ei i Stavanger og hadde to døtre med henne. Men han reiste til Amerika og blei borte. Han Einar - halvbroren - fortalte da han var hjemme i 1956 at han hadde hatt kontakt med ham i 30-åra. Den andre het Jon og kom til Trondheim. Han ble stamfar til de med Rønnes-navnet der - blant annet Kåre Rønnes. Han hadde ei datter også. Så døde kona til Anders. Og han gifta seg omigjen med Gurine. - min farmor. De hadde mange onga. Den eldste var Jørgine. Nummer to tror jeg var han far. Så var det tante Mortina som bodde på Orkanger til ho døde. Så var det Alf som fløtta huset over fjorden. Så var det Ove som var yngst. Men selv om det hadde det smått og dårlig, så tok dem til seg en gutt, og det var han Ragnvald. Han kom vel antagelig fra et barnehjem eller noe slikt. Han vokste opp som en sønn inne i Ringholet. Og fløtta vel også med til Kvennavika da huset ble flyttet. Han Sterk-Anders dreiv sjøen. Foruten færinga hadde han en fyring - en større båt - som han dreiv på sildefiske og slikt. Min far har fortalt om hvordan de seilte med råsegl på fyringen når de skulle på sildefiske. Langt avgårde om høstan. En gang de var på ursjøen. De måtte ro langt på utsia av Bjønnøya og far var i tenårene og var med for å andøv. Uer fiskes på store dyp og da er det viktig at man holder mea, at båten ligger på samme plassen ut fra bestemte merka på land. Det var jobben til far. Så hadde han fått en stor kvise på ryggen, akkurat på beltestedet, og det var gått verk i den store kvisa. Han satt og rodd og beltet gnissa mot kvisa, så det gjorde ekstra vondt. Far satt med ryggen mot farfar, og til slutt ble gamlingen lei av ynkinga fra gutungen, så han reiv opp skjorta til far, tok tolakniven sin og kjørten inn i kvisa så verken spruta. Da ble han kurert.
En annen gang på uersjøen så hadde far vel som ungdom flest vært ute og festa litt kvelden i forveien, så han var trøtt og sliten. Men måtte opp tidlig om morra likevel og være med på uersjøen. Så lå de der i solsteika og han andøvd og passa på mea. Så duppan av på tofta, da tok gubben bladvotten sin i sjøen og dro'n rundt øran på gutongen så han våkna. Historien er nok riktig, men han var ikke umulig han Sterk-Anders, men ville at også andre skulle stå på når han selv gjorde det.
Det er mange historier om hans styrke. På Kongensvoll drev de som nevnt feskmatfabrikken på brøgga i Innervågen. Store båta kom opp med sild og salt og forskjellig. Så lå de der og lasta fra brøgga, tynna som de tok ombord i båten. Ei tynne tar cirka 200 liter og har vel sin vekt etter det. Kanskje jeg juger når jeg sier 200, men allright vi kan slå av til halvparten - 100 liter - så er det også mye. Han farfar stod på ripa til denne båten, og så kom tynnan rinnan, han tok tynna og løftan ned på dekket. Så kom'n Halvorsen og begynt å kjeft på detta, han syns at det kunne gå litt fortar. -Du kan jo ta tynna sjøl, svarte han Sterk-Anders. Og han Halvorsen hadde prøvd det, men han rekkan ikke. Halvorsen hadde trudd at tynnan var tom, men faktum var at de var full av salt. Så 100 kilo salt løfta altså gubben rett fra kaia som lå i hodehøyde på'n og ned på dekket. Det fortelles også at han bærte ei halv-tynne under kvar arm når han skulle laste i færingen. Han levde et forholdsvis langt liv - gubben - han ble omlag 70 år. Det var sikkert et hardt liv han hadde levd. Han døde på 20-tallet en gang - første halvdel.
Tilbake til Rønneset igjen. Det var flere legdguta som vokste opp der. En til var noe eldre enn farfar. Han het Daniel og var så umulig, så han ble kalt for Troll-Daniel. Da han var blitt stor nok - 14-15 år - så forsvant han til sjøs. Noen år seinar så la han farfar ute på Leksflua i fjorden og fiska storsei ein sommar. Så kom det inn fjorden en svær damper på vei mot Trondheim. Den stoppa opp da den passert flua og da viste det seg at det var Troll-Daniel som var skipper ombord. Han kjent igjen han farfar og de hadd en prat der. Så det ble virkelig noe av Troll-Daniel.
Da jeg var gutonge var jeg en del på Rønneset, for de som eid gården da var Einar og Kristine Rønnes. De var ikke i familie med meg, men het Rønnes etter gården. Einar var sønn av en Sivert og ho Anna Rønnes og de hadde to døtre og en sønn. Sønnen var på min alder og het Sivert han også. Jeg var mye hjemme hos dem og var der noen daga når jeg først var der. Dette var særlig under krigen.
|